ROLF GAMMLENGS PRIS 2019

I klassen Kunstmusikk er det ikke bare én musiker, men et helt orkester som får årets pris.

Orkesteret ble startet i 1988 av fiolinisten Bjarne Fiskum, primært som et tilbud til studentene ved Musikkonservatoriet i Trondheim. De oppnådde raskt et høyt kvalitativt nivå og internasjonal annerkjennelse, og ble et profesjonelt orkester. Men grunnidéen besto, at orkesteret skulle være et hvor studenter kunne utvikle seg. Noe som nok har bidratt til at orkesteret ble kjent for sin energi, varme og bredde. De har spilt inn plater med så forskjellige kunstnere som Mambo Compañeros, Herborg Kråkevik og Anne-Sophie Mutter, med umiskjennelig trøndersk energi.

Vi snakker selvfølgelig om Trondheimsolistene, dette kammerorkesteret som turnerer verden rundt, alene eller med andre verdensstjerner, og som har spilt inn mer enn 25 album. 3 av disse har fått Spellemann, og Grammy har de blitt nominert til hele 10 ganger, så vidt vi kan telle.

Prisen ble tatt imot av daglig leder Steinar Larsen.

Prisvinneren satset for fullt som frilanser for ca. 10 år siden. Hun turnerer land og strand rundt og elsker å møte sitt publikum, enten alene, med band eller med «engler og banditter».

Hun har gitt ut flere kritikerroste album - sammen med sin søster Anita og i eget navn, og hun har deltatt på et tyvetalls plater med andre artister. 

Tove Bøygard fra Skrindo i Hallingdal, fra Enerhaugen i Oslo, har tatt publikum med storm med sine tekster og melodier. Hennes siste album, «Jord» fikk fantastiske kritikker fra en samlet musikkpresse. Tove har noe å melde. Hun har et dypt engasjement for de svakeste blant oss, og har en stor formidlingsevne.  

Eller som Aftenposten skrev i år: «I en tid der det meningsløse er blitt meningsbærende, solidariteten er under press og mange føler rotløshet, er det godt å ha en artist som Tove Bøygard. Det er internasjonalt format over det hun gjør, og i by og bygd har hun nok ikke sin like.»

En artist som virkelig har markert seg ved å bruke det norske språket, eller skal vi si nordnorsk, i de senere åra, skal nå få prisen i klassen populærmusikk.

Prisvinneren er ung - faktisk en av de yngste fondet noen gang har gitt en pris til. Han er sanger, musiker og låtskriver og han har gitt ut to album, som begge har blitt nominert til Spellemann i flere kategorier. Debutalbumet «Riv i hjertet» ble liggende på VG-lista et helt år. Det neste albumet kom i 2018, «Ingenting i paradis», og også dette albumet høstet gode kritikker. Og så har han et scenetekke som er helt rått!  Han gir, han underholder, han formidler og han er en av landets mest aktive liveartister.

Også denne prisvinneren har et stort samfunnsengasjement og tør å være politisk, særlig i saker om miljø og hvordan vi behandler verdens flyktninger.

Vi sier jo litt om fondet som innledning til prisutdelingen, og da passer det å sitere prisvinneren fra et intervju hun gjorde med et fransk magasin i april i år: «Vi er heldige i Norge som har gode økonomiske støtteordninger for jazz, i hvert fall foreløpig. Det gir musikere anledningen til å utforske den musikken de vil, være seg alternativ eller ikke-kommersiell. Denne friheten er veldig viktig, den gir oss et bredt spekter av uttrykk som er til det beste for alle, og fra det kommer plutselig noe helt nytt og annerledes.»

Sa prisvinneren, og det slutter vi i fondet oss til.

Hun er født på gård i Rygge, og eplet falt ikke langt fra stammen med en far som er jazztrommis. Hun fikk tidlig utforske jazzmusikken, og begynte å spille saksofon i en alder av 16 år. Jazzlinja i Trondheim ble det naturlige studiestedet, og nå er hun i ferd med å ta master her i Oslo – ved siden av mer enn full jobb som musiker. Som frontfigur i gruppene GURLS og Hanna Paulsberg Concept, turnerer hun i inn- og utland.

Hun og GURLS fikk Spellemann i 2018, hun har spilt med størrelser som Bobo Stenson, Bugge Wesseltoft, Trondheim Jazz Orchestra, og nå har hun et prosjekt med trompeteren Magnus Broo. Men står ellers fjellstøtt på egen musikalske grunn.

Hanna Paulsberg spiller med varme, og har hentet mye inspirasjon fra den afro-amerikanske jazz-tradisjonen. Dexter Gordon, Sonny Rollins, Stan Getz og Wayne Shorter har vært store inspiratorer, men Hanna har klart å sette sitt helt egne preg på sin musikk.

Det er en stor glede å kunne overrekke årets jazzpris og fondets hilsener til Hanna Paulsberg, ved hennes foreldre – Gerd Guren og Håkon Paulsberg.

Hvert år gir fondet en pris til en av de mange musikere som ikke synes så godt, men som gjør en helt uvurderlig innsats i ethvert band og på enhver innspilling – nemlig de som lager kompet, de som legger på det lille ekstra som løfter hele låta, for eksempel trommeslagere.

Vi snakker om prisen til studiomusikere.

Og i dag skal prisen gå til en musiker som har bidratt til og løftet innspillingene til folk som Ketil Bjørnstad, Vamp, Niko Valkeapää, Odd Nordstoga, Trio Mediæval, Dimmu Borgir og veldig mange flere. Vi har klart å telle til mer enn 40 innspillinger han har deltatt på som trommeslager og perkusjonist!

Prisvinneren er født i Rendalen, og tok utdannelse ved Norges musikkhøgskole med spesialisering i norsk folkemusikk. Og da må vi nevne at han er en av få musikere i Norge som virkelig behersker kunsten å spille slåttetromme. Men han stoppet ikke ved folkemusikken, han har i mange år spilt med Ophelia Ragtime Orchestra, vært ansatt i KORK og sørget for stødig komp i Odeon Jazz Quartet. Han har spilt samtidsmusikk med Rolf-Erik Nystrøm og middelaldermusikk med Trio Mediæval - samtidig som han har beholdt sine røtter og sin interesse for både bevaring og utvikling av folkemusikken.

En av de som har markert seg sterkt i norsk dans de siste 25 – 30 år er årets prisvinner.
Siri Jøntvedt er utdannet ved Statens Balletthøgskole og i New York. Hun har studert og jobbet med improvisasjon som hovedmetode i mer enn 20 år. Som danser har hun jobbet med en rekke koreografer, særlig bør samarbeidet med Snelle Hall i Siri og Snelle Produksjoner nevnes.

Siri er en erfaren og uredd danser, teknisk sterk med en sterk egenart. Hennes dans har alvor, humor og originalitet, og hun regnes som en av landets ypperste improvisatører. Hun er en markant skikkelse i samtidsdansen, som med sin nysgjerrighet og lidenskap driver både seg selv og dansekunsten videre.

Årets prisvinner er utdannet fra Statens Teaterhøgskole i 1982. Han begynte sin skuespillerkarriere ved Trøndelag Teater hvor han fikk store roller. Etter at han flyttet til Oslo igjen har han flere ganger vært tilbake til Trøndelag Teater, og for rollen som Salieri i «Amadeus» av Peter Schaffer fikk han Heddaprisen i 2001.

Han ble tidlig landskjent – som programleder og for sitt komiske talent, i NRK-produksjonene Portveien 2, og i Midt i smørøyet og Rett hjem, hvor han gjorde karakterene Sorte Maske og kokken Jean Claude.
I 1989 ble han ansatt ved Nationaltheatret. De første årene som medlem av Torshovgruppen.
I 2015 ble han igjen nominert til Heddaprisen, nå for sin rolle som Martin i «Natten er dagens mor».
I det siste må hans rolle i Nationaltheatret oppsetning av «Engler i Amerika» særlig fremheves.

Jørgen Strickert tok imot prisen på vegne av Terje Strømdahl.

Veteranprisen gis til en utøver som virkelig har satt spor etter seg, gjennom flere innspillinger og gjennom et langt liv. Og vi snakker rock. Da er det jo ofte slik at selve livet også kan sette spor på musikeren. Ikke vet vi om prisvinneren levde som mytene om rockmusikere på 70-tallet hevder, med sex and drugs and rock’n roll – men han var i hvert fall i miljøet, i den samme myteomspunne tida, og på avisforsidene med et utseende som foreldre og besteforeldre fikk panikk av, og som ungdommen elsket.  Både her i landet, og i England og USA. Jeg tror han var vår første store musikalske eksportartikkel i nyere tid.

Han dro fra Trondheim til London som 18-åring, og startet punkebanda Hollywood Brats og The Boys, som faktisk fortsatt holder på. Da han traff Gary Holton kom det store gjennombruddet. De dro til Trondheim og Bjørn Nessjø, spilte inn plate og suste rett inn på hitlistene med «Ruby, don’t take your love to town.» En skikkelig landeplage både her og i England. Vi snakker selvfølgelig om Casino Steel – eller Stein Groven som han også heter.

Steel og Holton oppfant begrepet rig-rock, og påsto de ville bli oljearbeidere. De mente oljearbeidere var de nye cowboyene, og musikken deres måtte være countryrock. Steel og Holton ville neppe klart sikkerhetsklareringa, og gudskjelov for det – vi hadde mye mer glede av at de herjet på hitlistene enn på oljeplattformene!

På tidlig 80-tall startet han, Claudia Scott og Ottar Johansen en roots-/country-trio, og plutselig ble køntri stuerent – selv i Oslo. Trioen ga ut tre album, hvorav det ene, «Oh Yeah!» Ga dem en Spellemannpris i 1985. Claudia og Casino fortsatte samarbeidet sitt, først som duo, og senere i bandet CCCP, hvor også Carlene Carter og John Payne var med.

I 1990 ga Casino ut sitt første soloalbum, og deretter kom de som perler på en snor.  Med The Boys ga han ut det hittil siste albumet i 2015. Så det er fortsatt sannhet i begrepet de gamle er eldst, det rocker fortsatt, Casino er fortsatt like aktiv, men nå mer i Storbritannia enn her hjemme. Hvis man leser hans diskografi, hvor mange plater han selv har satt navnet på, og hvor mange andres innspillinger han har deltatt på, da må man ha tålmodighet. Lista er lang!